«Rødhette og varulven» er et fasadelekkert produkt. Problemet er bare at overflaten skaller av som billig neglelakk. Og at det ikke er noe under.
Med et budsjett på 42 millioner dollar har Catherine Hardwicke klart å levere en film som i flere ledd ser ut som en dårlig studentproduksjon.
Det er i grunn en prestasjon å samle så dårlig skuespill, haltende historielogikk, pinlig dialog, knotete klipping og blødmebugnende musikk i én og samme film. Når du legger til selve varulven - som ser ut som et stort kosedyr du vinner på tivoli, bare med skarpe tenner, er kalkun-faktoren total.
Valerie bor i en liten landsby rett ved en stor skog. I løpet av et tilbakeblikk på et minutt, der den unge jenta sniker seg inn i skogen med Peter for å fange og drepe en kanin, skal vi forstå at hun har en mørk side.
Vips er Valerie voksen og sniker seg rundt i høstskogen og flørter med Peter ved å stjele øksen hans. Men vips er Valerie forlovet med en annen. Og vips har varulven drept noen. Og vips er det vinter. Men vips kommer en varulvekspert (Gary Oldman, som gjorde seg rundt hundre ganger bedre i «Dracula»). Og vips er varulven blant dem - et eller annet sted i de mørke krokene kameraet vips zoomer inn på så det er umulig å se hva som skjer. Og vips er alle mistenkte.
Der «Twilight», laget på rundt samme budsjett, fungerte greit som lettbitt vampyrunderholdning, snubler «Rødhette og varulven» i sin egen pompøsitet. En stund kan man lure på om det hele egentlig er en parodi, der kameraet danser mellom dvelende blikk i disen, dynket med popdrømmende glasurtoner (enkelte av dem signert Karin Dreijer Adersson) og krydret med tenåringskåtskap i krokene.
Hadde det bare vært så vel.
Er du fan av varulver på film, ville jeg heller valgt latterlige «Van Helsing» og «The Wolfman» på repetisjon enn denne. Eller, om du vil se noe som faktisk fungerer, «Underworld»-trilogien.
INGVILL DYBFEST DAHL