ROGALAND TEATER: «Treningstimen» av Ari Behn.
REGI: Kim Sørensen.
DRAMATURG: Njål H. Mjøs / Kristian L. Strømskag.
SCENOGRAFI: Arne Nøst.
MED: Espen Hana, Kikki Stormo og Svein Solenes.
Man kunne gjort seg lystig på forfatterens bekostning og sagt det er trist som faen at svennestykket ikke svinger seg til de samme høyder som hans novelle- og romanproduksjon. Dramadebuten har likevel noe for seg.
Prosjektet er hverken uinteressant eller uintelligent tenkt: Menneskets iscenesettelse av seg selv, behovet for å synes og ta seg ut i lånte påfuglfjær, er ikke - jeg hadde nær sagt - noe Ari Behn har funnet på. Selv om det av og til virker slik. Hva som skiller en posør fra en amatør kan være vilkårlig og situasjonsbetinget. Ideen er opplevelsen av seg selv (og andre) som noe annet enn det omgivelsene ser.
Og sannelig er det nærliggende, rent objektivt, å vise til en herværende premieremottakelse hvor dramatikerens eget hoff gir syn for sagn.
Dette ikke for å være nedlatende, men fordi auraen rundt avsenderen truer med å stenge for det han har å melde. Ari har på ingen måte gjort det lett for seg som debutant når han også formmessig utfordrer et rådende bilde.
For eksempel: En David Lynch-aktig metavinkel med grenseoverskridende fortellerperspektiv, er et modig eksperiment som ikke har vært særlig utforsket i teatret siden Luigi Pirandellos rollefigurer etterlyste sin egen forfatter i Nobelprisvinnerens mest kjente skuespill fra 1921. Hos Ari Behn er det en av karakterene, Anton Sommerfeldt, som i tekstens ikke helt vellykkede vendepunkt hevder han har skrevet replikkene i stykket - at den verbale fektekampen av en treningstime vi bevitner, i dobbelt forstand er hans verk.
I en ideell dramaturgi burde vi på dette punkt skvette til og lure på hva som egentlig foregår mellom fru Sommerfeldt og hennes personlige trener, Kevin (Solenes). En overtydelighet, som om verken forfatter eller regissør stoler på at publikum skjønner piruetten, frarøver oss imidlertid muligheten.
Denne tråden er likevel mer forvitnelig enn de stormkast og innrømmelser som den bemidlede Anton (Hana) og hans skuespiller-/trofékone Lydia (Stormo) forsøker innbille oss. Etter Strindberg, Albee («Hvem er redd for Virginia Woolf?») og Ibsen (Lydia har den samme erkjennelse av ekteskapet som Nora), blir eruptive ekteskapelige oppgjør i dette landskapet bare påstander og løskrutt.
Som forestilling oppleves «Treningstimen» statisk og uforløst. Det den dypest sett vil, er langt farligere enn det de får til.
YNGVE KVISTAD