Fengende, med forbehold.
Etter at svenskene nesten ble enorme med plystreriffet på «Young Folks» for fem år siden, har de ikke helt fått det til. Nå, for første gang med ekstern produsent, karer de seg tilbake til samme utslagspunkt som klubbsuksessen.
Med tendenser til sekstitallsfeelgood og en tidsåndsforståelse filmregissører i beit for aproposlåter vil elske.
Men låtene fungerer bare som enkeltstående arbeidsseiere. De klarer ikke å gjøre det viktige rykket som gjør popen ikke bare stilistisk korrekt, men også interessant på lang sikt.
BESTE LÅT: May Seem Macabre
TOR MARTIN BØE