Å lage en film om forelskelse og Norway Cup synes som verdens mest opplagte sak.
Og her er den, altså: Det handler om svenske Lucas, som flytter til en norsk småby. Der blir han øyeblikkelig betatt av jentelagets keeper, Susanne. Hun er imidlertid «opptatt» med guttelagets store stjerne og spiss og kaptein. Så veien frem blir ikke aldeles lett, særlig når den er brolagt med trenerens, hvis både kroppsfasong og testo-nivå langt overgår «Fatso».
Men både jente- og guttelaget skal på Norway Cup. Og den fotballubegavede Lucas aner en åpning i muren¿
Vi har en god del gode og vellykkede norske barne- og ungdomsfilmer bak og rundt oss nå. Heldigvis. Men det betyr også at kravene skjerpes.
På noen områder er «Amors baller» svær vellykket. For eksempel kunne den blitt en ren oppskriftsfilm. Hvilket den for så vidt også her. Men langt fra hele tiden.
Det er, for eksempel, plass til litt gledelig rollenyansering her og der. Det er små driblinger og frekke gjennombruddspasninger som sitter på lissa. Det er fin humor, lite uutholdelig utdriting og fine støttepasninger av alvor.
På den annen side svikter et par taktiske trekk: Skal man forstå et trekantdrama, er det viktig å forstå tiltrekningen mellom de involverte. Skjønt Lucas (spilt av ung svenske Kåre Hedebrant fra den fantastiske skrekkfilmen «Låt den rätte komma inn») definitivt er sterkt til stede, får han simpelthen for lite å spille på før man riktig tror på Susannes fascinasjoner. Det gjør man faktiskført mot slutten, når nydelige Eira Stuedal får åpning for å reflektere noe av sin sorg og tomhet i «sin» Susanne.
En annen åpenbar svakhet har denne filmen felles med mange, mange sportsfilmer: Idretten - fotballen, her, - er alt for dårlig utnyttet som spenningshever. Det blir for lite, for smått og for dårlig, det som veves inn i handlingen.
JON SELÅS