KONSERT: Adele. STED: Rockefeller, Oslo. PUBLIKUM: 1300 (utsolgt. AKTUELT ALBUM: «21»
Det er like berusende hver gang det skjer: Popuniversets heteste navn besøker landet akkurat idet vedkommende er i ferd med å ta fullstendig av og bli allemannseie - og viser seg kudosen verdig.
Londonjenta Adele Adkins (22) har valgt å starte sin europaturné i Norge, og har ikke tenkt å behandle dette som en oppvarmingsjobb for seg selv. Hun sliter heller ikke med selvtilliten når hun åpner konserten mutters alene på scenen, men så har hun da også god grunn til å være selvsikker.
For det er jo rent gull som kommer fra strupen hennes. Hva hvite britiske soulsangere angår må vi i hvert fall tilbake til Alison Moyet for å finne makan til talent, kanskje må vi helt til Dusty Springfield.
Hun blir både sjenert og sjarmert av omfavnelsen fra et overveiende feminint publikum. Hun responderer med å synge fletta av knapt halve debuten og så godt som hele sitt nye album, som er årets svar på Carole Kings «Tapestry»; platen alle damer skal ha, og som menn gjør dumt i å ignorere.
Man kan innvende at en del av låtene er liktlydende, at det blir for mange øyeblikk med bare Adele og pianisten - særlig sett i lys av et suverent dunkende monster som «Rumour Has It».
Men hver for seg er de hjerteskakende glansnumre - på «Don't You Remember», «Turning Tables» og «Take It All» er hun så emosjonelt utleverende og til stede at konserten føles som en privatsak mellom tilskuer og artist.
Hun tar kontant eierskap i så vel Dylan- som The Cure-materiale, hun sneier innom bluegrass og jazz med nonchalant fingerspissfølelse, og viser seg dessuten som en briljant visesanger: Alene med gitaren, på «Daydream» og introen til underskjønne «Someone Like You», gjør hun det klart at hun kunne underholdt slik i evigheter uten at en kjeft hadde protestert.
Adele er like jålete som en gjennomsnittlig «Eastenders»-karakter og byr på minimalt med fakter og staffasje. Slikt trenger man da heller ikke når man er 22 og allerede har to nummer én-hits å slå i bordet med. Når hun avslutter med veggriveren «Rolling In The Deep» er det et stort 2011-øyeblikk det er et privilegium å dele med kun 1299 øvrige tilstedeværende.
THOMAS TALSETH