«Eg elskar deg, du er helt perfekt, men burde du ikkje...» er den relativt omfattende tittelen på senvinterens vellykkede publikumsfrieri. Det er en norsk oversetting og tilpassing av et stykke musikaloverraskelse fra New York; det kom fra off-off-Broadway, og stjal hjerter og spredde glede i lang, lang tid.
Det bør den gjøre i Oslo, også. Det er fire flotte og uttrykksfulle skuespillere - samt tre ytterst kompetente musikere - som fyller hele scenen. Med kjærlighet fra de første famlende favntak - frem til gravens rand, der kjærligheten er like viktig for det gode liv som alltid ellers.
Musikken er en mosaikk fra Bach til Brøndbo, så å si. Og tekstene går fra det ørlite klisje-haltende til noe riktig kløktig. Rett som det er, forresten.
De fire skuespillerne er ytterst forskjellige. De utfyller hverandre dog helt fint. Men bare to får anledning til å ekselleret: Heidi Gjermundsen Broch både i strutteskjørt og som filfrustrert nattdater. Og Teodor Janson, hvis komiske timing rett og slett er briljant. Han har for øvrig også de beste tekstene.
De to andre har det litt gråere med sitt stoff. Og man kan jo lure på at hvorfor det ikke spres en smule amorsk tryllestøv over et så nydelig råstoff som Heidi Ruud Ellingen. Når det likevel handler om scenekjærlighet, mener jeg.
Og her er forestillingens lille svakhet: Den er god, gjennomført og så trivelig, så trivelig!
Men den trekker egentlig ikke fram noe ekstraordinært.
JON SELÅS