«Dette er for faen ingen rettssak?» skriker Samuel Frölers rollefigur til sin kvinne - Ellen Dorrit Petersen i «Pax». Flyet de deler med åtte andre skjebnemerkede personer - og et transplantasjonshjerte - er i ferd med å styrte; det nærmer seg et klimaks i åtte menneskers til dels skakkjørte og ødelagte liv.
Nei, det er ingen rettssak det dreier seg om; det er selveste dommedag som nærmer seg, på høyst konkret vis.
Før man kommer så langt, er vi blitt presentert for de åtte gjennom raske og heftige skisser av deres livs ulykker. Og for å være helt ærlig: Det er ikke måte på.
Det går stort sett i svart, i ulykker, i sorg, i tapte livsløgner. Det er en slags vakker og intenst dyster malstrøm av menneskelig tilkortkommethet, ondskap, kjærlighet og nedturer, der menneskene enten skader seg selv eller blir skadet av andre.
«Jag tror på köttets lust og på själens ubotliga ensamhet» sier den svenske skribenten Hjalmar Söderberg. Omtrent samme trosbekjennelse har ført filmens viktigste personer ut i et tilsynelatende uføre. For noen av dem er det riktignok mulig det finnes en Gud. Men knapt nok noen frelse.
Men så kommer flyturen, så kommer den mulige dommedag. Og mye forandres.
Det mangler altså verken alvor eller ambisjoner i «PAX». «Pax» betyr for øvrig «fred» på latin - men har et helt arsenal av andre tydningsmuligheter i seg; åpenbart tilsiktet.
Dette tolkningsmylderet er filmens største svakhet. Regissøren vil så mye, at det nærmer seg desperasjon. Da er det ikke til å unngå at fortellertekniske grep her og der blir direkte maniske. Man får aldri pustepauser, små smilehull eller fordøyelsesmuligheter. Og nettopp i dette faktum har filmen et stort formidlingsproblem; det blir rett og slett for mye av nokså mye.
Men teknisk er filmen god; godt foto, rikt - men kanskje vel insisterende - lydbilde, skuespillere som jobber febrilt. Og slutten er forløsende: Jo visst kommer det noe uhyre livsbejaende ut av det hele.
Tross alt.
JON SELÅS