Det er en gigantisk jobb regissør Tran Anh Hung har tatt på seg gjennom filmatiseringen av den litterære supernova Haruki Murakami internasjonale gjennombruddroman fra 1987, «Norwegian Wood».
Det er blitt en usedvanlig vakker, dvelende dramatisk og temmelig krevende film.
Det handler om tre tette venner, hvorav to er kjærester. Når den ene begår selvmord, søker de andre sammen - dog begge to varig preget; jenta i så stor grad at hun ikke makter livet på egenhånd.
Filmen er en langsomtflytende, ufattelig rikt billedlagt meditasjon omkring dét å mestre livet, følelsene, kjærligheten.
Ikke sjelden får man en sterk opplevelse av å leve i et slags klassisk gresk drama, der alle handlinger, alle pauser, alle antydninger ikke bare står alene, men representerer et vidt spekter av mulig tolkninger.
Noorwegian Wood har, som man sikkert forstår, ingenting med Norge eller noe norsk å gjøre; snarere er det i filmen den optimale nostalgiske tilbakevending til de 60-årene handlingen er lagt til, med referanse til The Beatles vakre sang.
Musikken er, forresten, nesten like viktig som den vakre fotograferingen. Dramatisk og velfungerende og beskrivende - så lenge filmen fungerer optimalt.
Og det går fint - lenge. Dette er et ærgjerrig forsøk på å trenge ned i de definitive dybdene av menneskelivet.
Men dessverre blekner akkurat den følelsen litt etter hvert. Det blir for lite kontraster og drama til at man unngår en litt snikende, og dermed ødeleggende, følelse at all dvelingen ender ut i en slags stilistisk mani.
Likevel: Det er uendelig mye å hente her, både for øye og ører og følelser!
JON SELÅS