Disse heseblesende amerikanske filmene bør ideelt sett ha en viss glede ved seg, et overskudd, gjerne litt godt humør. Det holder ikke bare med pen gutt, pen jente, kyss kyss bang bang. For vi har, om sant skal sies, sett det mange, mange ganger før.
Det mest bemerkelsesverdige ved dette ungdomsrettede eventyret er hvor utrolig lite vi får vite om hvem, hva, hvor, hvordan og hvorfor. Dette skyldes delvis at produsentene gjerne vil lage oppfølgere, delvis dårlig historiefortelling. Et problem, da det langt fra er sikkert at det kommer flere filmer. Til det er den første for middelmådig.
Det lille vi får vite, er omtrent følgende: Vår helt, John, kommer fra en annen planet. Noen Voldemort-lignende skurker, som snakker et vagt østeuropeiskklingende språk, er ute etter ham, og har allerede drept Nummer 1, 2 og 3. Hvorfor, lurer vi på, vil disse kolonialisere jordkloden (om det er det de vil)? Hvorfor er de i konflikt med «rasen» John er en del av? Hvordan har det seg at John ser ut og fungerer nøyaktig som en jordboer (bortsett fra superkreftene, og at håndflatene hans lyser som to Maglite-lommelykter)? Kort sagt: Hva skjer?
Regissør Caruso vil ikke forklare oss noen ting. Han nøyer seg med å slippe løs et par teite dataanimerte monstre i filmens deprimerende dårlige tredje akt, og virker å leve godt med å ha laget en science fiction-film som ikke bare er ulogisk, men simpelthen velger å nekte å forholde seg til logikk i det hele tatt.
Filmens første time har sine små anslag, og målet har åpenbart vært å lage en slags «Twilight»-variant for «gutta». En episode eller to av TV-serien «Smallville» gjør omtrent den samme nytten - mye bedre.
MORTEN STÅLE NILSEN