Michiel er 13-14, midt i krampepuberteten, det er vinter, Nederland er okkupert og Andre verdenskrig er på vei inn i sine siste, hysteriske dager. Helten hans er onkelen Ben, den kule motstandsmannen som deler en boks sardiner med Michiel på sengekanten, som var det en etterlengtet eske konfekt. Forholdet til faren, Johan, er mer avmålt. Sønnen har liten forståelse for at faren velger å samarbeide med den tyske okkupasjonsmakten - trass i at motivet er i beskytte familien.
En britisk RAF-flyger har falt ned i skogen utenfor den lille landsbyen, og Michiel sklir på vinterisen inn i et motstandskampdrama. Omstendighetene fordrer at den unge gutten må bli voksen, og det på rekordtid. Det er krevende, spesielt med nazister i hælene, allianser som stadig skifter og - mer prosaisk, kanskje - hormoner som rager i kroppen (en jevnaldrende jente flytter inn i huset midt oppi det hele, som en slags prikk over i'en).
Prosessen blir en studie i ambivalens. En nazist redder han fra drukningsdøden under isen. Den «veike» faren innvier på kjærlig vis den unge mannen i ansiktsbarberingens mysterier. Michiel føler seg tilsidesatt da søsteren Erica innleder et kjærlighetsforhold til den britiske soldaten. Ingen er tilsynelatende den de utgir seg for å være, eller Michiel trodde de var.
Filmen er pen og ujålete i stilen. Utendørsscenene er blåtonede, som sprengt av kulde, og Martijn Lakemeier ivaretar på utmerket vis vemodet i den unge gutten der han drives fra skanse til skanse. Det handler om krigens splintrende effekt på en familie, men mest av alt om å vokse opp og forsøke å peile inn det moralske kompasset i en unntakstilstand.
De mange spenningsklimaksene mot slutten er litt overflødige, og bruken av teatral (og høy) musikk er følerisk. Men i hovedsak er «Vinterkrigen» en riktig fin liten film.
MORTEN STÅLE NILSEN