Britney er tilbake!

«Femme Fatale» virker å være Britney Spears' svar på Rihannas «Loud» - den løsslupne etterlengtede festen, det flørtende hedonistiske frikvarteret etter en vanskelig tid med overdose av personlige traumer. Og Britney lykkes faktisk i enda større grad enn Rihanna.

Platen bugner av ellevilt glade dansenumre og åpner med de to største, singlene «'Till The World Ends» og «Hold It Against Me».

Flere lekne «floorfillers» kommer - som «(Drop Dead) Beautiful», det syke og litt bisarre, men ekstremt hektende samarbeidet med will.i.am., «Big Fat Bass», den like bassdrevne og fengende «Trouble For Me» (hei, Madonna!) og det påfølgende house-anthemet «Trip To Your Heart».

Selv de roligere låtene - og dem er det ikke mange av - har et kledelig klubbuttrykk som kontrasterer det lyse mot det mørke, som i «Seal It With A Kiss», hvor bakgrunnsvokalen morsomt nok høres ut som nettopp Seal...

«Femme Fatale»s tematikk er ikke akkurat Shakespearsk, bare veldig Spearsk - jeg er det attråverdige seksuelle objektet, det du sikler på, men som du ikke får om du ikke fortjener det. For jeg er selvstendig samtidig og har bein i nesen, ikke prøv deg! «I know you wanna touch, but it ain't for free», rapper (!) Britney i dypt groovy og offensive «(Drop Dead) Beautiful» som en slags oppsummering for hele «Femme Fatale».

Og der nevnte Rihanna har sine husprodusenter og låtskrivere hos norske Stargate, er Britney fremdeles avhengig av broderfolkets enda mer legendariske knotteskruere og penneknekter, spesielt Max Martin, men også Bloodshy og Avant. Max Martin har fulgt Britney gjennom hele karrieren og er et skamløst popgeni i både å skrive gode melodier og i å gripe tidsånden.

Popverdenen kan i stor grad takke Max Martin for at europop'en i oppdatert versjon er det heteste verktøyet for å skape superstjerner i dag, ikke minst i USA.

Martin - her i kreativt tospann med sin mangeårige amerikanske venn og samarbeidspartner Dr. Luke - er samtidig en mester i å gjøre artistene bedre enn de i virkeligheten kanskje er. Også denne gangen er lyden - og Britneys stemme - i overkant forvrengt og fikset. Men i hans verden er det lov. Og effektene denne gangen er stort sett kule.

Som i avsluttende «Criminal». Det tyder på selvtillit og overskudd når du avslutter et klubbalbum med et spor der kassegitar og fløyte dominerer. Og det funker!

Som resten av Britney Spears' tilværelse tilsynelatende ser ut til å gjøre igjen. Takk for det.

P.S. «Femme Fatale» kommer også i en de luxe-utgave med fire ekstraspor, deriblant ett signert Stargate, samt én låt skrevet av Rodney «Darkchild» Jerkins og  norske Ina Wroldsen .