«Lighthouse» er en ytterst behagelig affære, faktisk så stinn av varme at litt mer liv tidvis savnes.
Noe som kunne ha gjort uttrykket litt mer sprettent enn den lunt drømmende melankolien som gjennomsyrer platen.
Men det betyr iallfall at produsentbroder Emil Nikolaisen behersker vellydssiden like godt som den skarpe «ulyden» han skaper med Serena Maneesh.
Singlen «Nothing To Lose» er i så måte det friskeste innslaget her - og det som minner mest om Elviras forrige album, selv om syttitallets softpop-toner ikke er like dominerende denne gangen.
Men det er aldri noen tvil om at Elvira er svak for Fleetwood Macs periode som superbe leverandører av softpop i denne perioden, samtidig som hun nok en gang må tåle å høre at hun minner om Stevie Nicks.
Dét er ment positivt, for begge har en nasal sårhet i stemmen som kler dem ypperlig.
Og kanskje skulle Elvira vært oftere alene med pianoet, som i nydelige «Time»? Da kommer hun utvilsomt mye nærere og tettere på lytteren - selve melodiene trer også klarere frem.
Elvira Nikolaisens lille nedtur med det forrige albumet har vært flittig kringkastet i mediene den siste tiden, men hun har tydeligvis brukt tiden godt. «Lighthouse» er nemlig sterkest på tekstsiden denne gangen.
En forsiktig lengsel etter noe trygt, etter forutsigbare omgivelser, går igjen i tekstene.
Derfor er det lett å tolke denne lengselsfulle tonen som selve veien tilbake til platemarkedet og en bransje hvor hun hører hjemme.
For det gjør hun definitivt. Velkommen tilbake.
BESTE LÅT: «Time»
STEIN ØSTBØ