Regi: Colin Nutley. Sv. drama / komedie. For alle
Med: Helena Bergström, Rikard Wolff, Molly Nutley, Sven Wollter,
Reine Brynolfsson.
For snart 18 år siden utropte jeg «Änglagård» til å være en av høstens (altså i 1992) varmeste komedier.
Et par år senere kom en oppfølger som ikke gjorde samme inntrykk.
Nå er vi for tredje gang tilbake på det svenske bondelandet der solen skinner, himmelen er blå, kuene rauter langsomt og kjerringene sladrer.
Som nostalgisk tilbakeblikk er Nutleys film forførende nok, men han kunne godt brukt flere krefter på å snekre sammen en fortelling med saftigere substans.
Det freske med film nummer en, var den herlige kontrasten mellom de urbane frekkasene Fanny og Zac (Bergström og Wolff) og en lokalbefolkning med innebygd skepsis mot alt fremmed.
I årets utgave er det urbane paret blitt «voksne», det vågale er borte og dermed noe av den smittsomme gnisten som gjorde «Änglagård» til en skandinavisk seierherre.
Historien dreier seg kort og godt om hvem som egentlig er Fannys far - et svar som allerede tidlig avsløres. Dernest om andre mulige farskap, og om en prests drøm om selvrealisering. Stor mer er det ikke å si om handlingen. I tillegg virker en del scener i overkant konstruerte.
Men den erfarne regissør Nutley har drag på å skape sjarmoffensiver. Hele filmen oser av skuespillere som åpenbart har trivdes med gjenforeningen, og som legger mye hjertevarme i sine roller.
Ekteparet Nutley / Bergström har sin datter Molly med som Fanny og Zacs datter. Og med de fleste andre «Änglagård»-skuespillerne med på laget fortoner det hele seg som et ganske trivelig familieselskap. Nutleys glansbilder av sol og varme er av en slik karakter at en vinterlei sjel kjenner temperaturen stige.
Fremdeles vibrerer en tone av ømhet og sårbarhet i Nutleys «Änglagård»-univers. Den kunne han med hell utviklet mer i denne glattpolerte nostalgitrippen.
BORGHILD MAALAND