«Rabbit Hole» følger ekteparet Becca og Howie åtte måneder etter at de har mistet sin unge sønn i en ulykke. Hverdagen har vendt tilbake, men har et stort hull i seg som står og gaper.
De to takler sorgen på vidt forskjellige måter og sliter med å finne fasitsvaret blant venner, sammen og alene. Filmen har humoristiske pustehull som letter stemningen, men disse fjerner ikke sårheten som murrer som et stadig oppskrapet skrubbsår gjennom hele filmen.
Normalt synes jeg ikke kommentarer om skuespillernes utseende hører hjemme i en anmeldelse, men når det gjelder Kidmans ansikt, som vi ser ofte og i nærbilder, blir hennes uvanlig porselensglatte panne og fyldige overleppe en distraksjon i filmfortellingen. Jeg tenker mer på hva skuespilleren har gjort med fjeset sitt enn hva rollefiguren føler. Og hun føler mye.
Forsøkt sett bort fra det, er Kidman veldig flink. Kanskje for flink. «Rabbit Hole» er en sterk film, fylt med dyktige folk og finurlig løst, men det hele blir, i likhet med Kidmans panne, litt for glatt til at det trenger under huden.
INGVILL DYBFEST DAHL