Hvor lite går det egentlig an å skjønne av en film, og likevel finne den forunderlig fengslende? Svar: Lite, nesten ingenting. Denne «meditasjonen» (det heter så når kunstfilm omtales, vet du) rundt reinkarnasjon og minne flyter fra tablå til tablå som i drømme, og føles omtrent like håndfast. Tagningene er langsomme, og Weerasethakuls kamera har en bemerkelsesverdig evne til å begunstige mennesker og dyr den samme verdigheten. Naturmystikken ligger tjukt over vannene, hvori en av hovedpersonene - tittelens Boonmee, i et tidligere liv som prinsesse? - blir penetrert av en fisk, inntil moderniteten synes å komme krasjende inn mot slutten. Det hjelper trolig å ha kunnskap om thailandsk film og folklore, samt buddhismen, i bagasjen. Men selv for en falang uten tilstrekkelig begrepsapparat - undertegnede, for eksempel - avkrever denne vanskelig gjennomtrengelige, Gullpalme-vinnende filmen beundring.
MORTEN STÅLE NILSEN