Det handler om to såkalt helt vanlige norske par på campingferie i Sverige en vanvittig het St.Hansaften.
Vel: «Helt vanlige» er de nok ikke; alle fire har galopperende nevroser til langt over sine solbrente øreflipper. Så det visst om en smule karikerte nordmenn - dette er jo en komedie, må vite!
Ingar Helge Gimles figur heter Svein. Neida, ikke «Charter-Svein». Men «Camping-Svein»; mett, uvitende, overfladisk og ganske så bøllete dum. De ligger i den leia, alle sammen.
Alt er tilsynelatende normalt: Promillen stigende, nevrosene økende, dumskapen åpenbar.
Men katastrofen nærmer seg. Først i form av en litt mystisk, dansk dame i nabohytta, jøde med barndom i Auschwitz. Deretter ramler de ned, endetidstegn fra bibelens egen apokalypse, Johannes Åpenbaring.
Det er her selve ideen med filmen griper fatt. Manuset stammer fra den svenske komikeren Jonas Gardell, som mellom mye annet er opptatt av Gud og kristendommens vesen.
Gardell og filmen spør: Hva skjer, egentlig, når moderne, blaserte og dypest sett nokså tanketomme mennesker blir revet ut fra sine - i enhver global og historisk sammenheng - luksuriøst bekymringsløse tilværelse, der den moralske og materielle standard er på lavmål grunnet vellevnets effektivt neddopende langtidseffekt?
Dette er jo mennesker som i alle fall i fylla kan spørre etter Gud. Når da Gud virkelig manifesterer seg, på kraftigste vis og fullstendig etter «sin egen» oppskrift; hva da?!
Vel: Svaret er ikke oppløftende. Filmens to menn, på hver sin side av en gedigen jordskjelvsprekk, greir ikke helt å slippe en forutgående tanke om en smule partnerbytte. Men filmen når faktisk frem, akkurat her.
Verre, da, med andre enkeltheter. Som at det tar alt for lang tid å «sette» filmens typegalleri, som at overgangene mellom både vær, katastrofeeffekter og sinnstilstander mangler sammenheng, som at et avsluttende Jesus-bilde blir, mildt sagt, vel banalt.
Men dét skal denne «komedien» ha: Det mangler verken på alvor eller ambisjoner.
JON SELÅS