«Season Of The Witch»
En gang hadde navnene «Nicolas» og «Cage» noe mildt lovende ved seg. (Selv om alle vet at det egentlig var Elisabeth Shue som var god i «Leaving Las Vegas» (1995)).
I nyere tid - med spredte, totalt tilfeldige unntak som «Adaption» (2002) og «The Weather Man» (2005) - er navnet hans blitt synonymt med actionbroilere fra laveste hylle. Er han Hollywoods grådigste mann? Eller simpelthen bare den dummeste?
I 2011 viker det komplett usannsynlig at den tidligere Oscar-vinneren noen gang vil være på skuddhold av en nominasjon igjen. Den vil i alle fall ikke komme som konsekvens av dette dilldallet, hvori de tidligere korstogridderne Cage og Ron «Hellboy» Perlman tar en ung kvinne - som blir beskyldt for å være heks - under sine vinger og rir av gårde ut i et «eventyr» bestående av eksakt ingenting.
«Season Of The Witch» er en film så spektakulært absurd og gledesløst idiotisk at den får oss, dens eget publikum, til å skamme oss for at vi i det hele tatt liker film. En slags «Da Vinci Koden» møter «buddyfilmen» i den sene middelalderen, komplett med dialog som snytt ut av nesen til en uinspirert amerikansk «detektime» fra 1985 (Perlman forsøker sågar å ta kål på selve djevelen ved å gjentatte ganger skalle til ham).
Dette hadde vært til å leve med, eller i alle fall til å ignorere, om ikke regissør Sena hadde vært så tjukk i hodet at han gjør et poeng av at filmen er «inspirert» av Ingmar Bergmans «Det syvende innseglet» (1957). Det blir litt som å sidestille taket i Det sixtinske kapell med drodleriene på en melkekartong.
Reaksjonært er søppelet også: Filmen synes å mene at kirkens menn hadde rett i å brenne kvinner beskyldt for hekseri på bålet.
«Der er intet håp her. Bare pest», sier Cage på et tidspunkt. Stemmer det.
MORTEN STÅLE NILSEN