Det er når Stipe sprer om seg med slike enstavelser at femtiåringenes låter viser storhetskvaliteter. Album nummer femten er intet unntak.
Det er flere «Hey», «Now»-oppildnende Peter Buck-riff - for ikke å glemme gladkoring - på disse førti minuttene, enn Athensbandet har vært i nærheten av siden de debuterte på stort plateselskap.
«Überlin» er platens kjerne, en jublende automatgirversjon av «Drive», som i all sin gjenkjennelighet likevel representerer det R.E.M. åpenbart vil være i 2011: Et band, ikke et rockesagn for stadionbruk.
Rundt låten plasserer de sine beste speilbilder fra 30 år i platestudio, utrolig nok uten at de oppleves som om de gjentar seg selv. Riktignok kaver trioen i de rolige partiene, men det blir aldri like seigt og pinlig som det altfor ofte har vært siden trommeslager Bill Berry la opp i 1997. Eddie Vedder, Patti Smith og Peaches hjelper til - uten at det egentlig er nødvendig.
For første gang på skremmende lenge klarer verdens største indierockband å gjøre det meste riktig, helt på egen hånd. At platen avslutter med en sømløs loop tilbake til førstelåten kan like mye sees som en karriere-analogi; ikke en kollaps - men en gjenfødelse.
BESTE LÅT: Überlin
TOR MARTIN BØE