Gjennombruddet, forhåpentlig.
Salgsresponsen på Bjellas solodebut var, helt ufortjent, ikke den helt store. Det er likevel ikke en mer kommersiell åling som returnerer fra bygda med årets såreste albumtittel. Platen er enda mer sunget litteratur enn «Heidersmenn», og befolkes av usikre, ensomme og søkende karakterer med ulike ambisjoner, men som aller helst prøver å unnskylde sin egen eksistens.
Fryktelig sårt, ganske vondt og litt krevende av lytteren.
41-åringen har blitt sammenlignet med omtrent hele forfatterforeningen, men underteksten i fortellingene kan best måle seg med knapphetsmesteren Kjell Askildsen, der jeg-personen ikke alltid har like gode sosiale mestringsevner. I en slik setting blir uansett musikken underordnet, og selv om Bjellas låter er gode, står ikke arrangementene i veien, men betoner ordene klokt og litt forlegent.
Historiene er private og nære, og plukker i detaljer som for det meste beskrives slik studenter på skrivekunstakademiene bare drømmer om, mens enkelte steder tilruskes av litt for billige rim og metaforer. Dette står ikke i veien for at den tidligere Tolv Volt-vokalisten tar posisjonen som en av våre beste melankolikere, uansett sjanger og bosted.
Han ble snytt for et par spellemannpriser for forrige album, blant annet av sin egen produsent, Kjartan Kristiansen. Årets album burde sikre at dét ikke skjer nok en gang. Bjella er definitivt en heidersmann.
BESTE LÅT: «Søt harmoni»
TOR MARTIN BØE