Stor stemme, liten selvbeherskelse.
Britiske Maguire snuser på et gjennombrudd med singelen «Last Dance», en ganske rørende sang hun angivelig skrev som en hyllest til Michael Jackson da han døde. Den er stilmessig representativ for debutalbumet hennes, som er stappfullt av pomp av typen man pakket lignende vokaldivaer som Annie Lennox og Alison Moyet inn i på slutten av åttitallet. Det er middelklasseføleri og lyd med dyr bil i garasjen, dette her. Maguire har en kraftig strupe, men behersker overhodet ikke begrensningens kunst, best illustrert ved den fæle vokalonanien på «Bullet». I takkelisten nevner hun navn som Dylan, Cash, Howlin' Wolf og Q-tip, noe som er helt absurd - at hun turnerer med åttitallspatos-pastisj-duoen Hurts er en mer korrekt pekepinn på hvor hun ligger i landskapet.
BESTE LÅT: «Last Dance»
THOMAS TALSETH