Anne Sewitskys film er lett å forelske seg i!
Regissøren som seiler på en sjø av suksess om dagen har med alvor og kjærlighet tatt for seg Vigdis Hjorths roman «Jørgen+Anne=sant».
En fortelling om hva som skjer første gang en jente forelsker seg hodestups, og om de grusomme intrigene som kan oppstå i kjølvannet av forelskelsen. I krig og kjærlighet er alt tillatt, som kjent.
Dette ivaretar regissøren med en oppriktighet som kombinerer alvoret, de såre øyeblikkene og de humoristiske krumspringene som nødvendigvis oppstår når turbulente følelser regjerer.
Anne er filmens forteller og hovedperson, en oppegående liten barsking på 9 ½ år, tilsynelatende full av forakt for jålete jentegreier og forelskelser. Helt til Jørgen dukker opp. Da blir Annes indre følelsesliv som en mini-vulkan.
Sewitskys valg av barn i rollene, og hennes evne til å lede dem, er det som imponerer mest.
Maria Annette Tanderø Berglyd, er full av energi og tilstedeværelse i rollen Anne. Hun behersker spranget mellom det viltre og det sårbare.
Otto Garli som Jørgen er mer stillfaren, og en nydelig match til Annes initiativrike påfunn. De gir assosiasjoner til Ronja og Birk fra «Ronja Røverdatter».
Varmt og rørende
Vennskapet mellom Anne og bestevenninnen er varmt og rørende skildret, og går på tvers av kjønn og alder. Ironien over «den pene og slemma jenta» gir grunnlag for gode flir, uansett hvilken aldersgruppe du tilhører. Filmen har mange fine nyanser når det gjelder å poengtere spennvidden i det å være barn som nærmer seg et slags voksenliv. De er sinte, slemme, ekle mot hverandre, men er også fulle av praktisk og nøktern handling.
Sewitsky har laget dette på barnas premisser, men gjennom nettopp det skaper hun en gjenkjennende effekt, som treffer også et voksnere publikum. Det er en riktig feelgood-film som gjør deg glad.
Anmeldelsen er basert på en tidlig visningsversjon.
BORGHILD MAALAND