«Miral» er en film som vet hvor den vil, men ikke har bestemt seg for hvordan den skal komme dit.
Filmen følger et knippe mennesker løselig tilknyttet barnehjemmet for palestinske barn i Jerusalem, Dar Al-Tifel, fra 1947 til 1994, med Israel/Palestina-konflikten som et framtredende bakteppe.
I motsetning til hva tittelen antyder, handler filmen om mange andre enn Miral. Dette underbygger selvfølgelig ideen om at én kvinnes historie også er historien til menneskene rundt henne, men resultatet blir sprikende.
Stilistisk spriker også filmen i flere retninger. Det er selvfølgelig naturlig siden fortellingen spenner over nær 50 år, og konsistent med uroen i området - og i menneskene, men det er også distraherende. Fargeskalaen varierer med tiårene, scener sett fra den alkoholiserte Nadia er drømmende flytende. Og innimellom er det klippet inn nyhetsbilder.
Vanessa Redgrave og Willem Dafoes karakterer tilfører filmen lite annet enn et distraherende stjernedryss. Hiam Abbass' mange middelmådige «aldersmake-up'er» med tilhørende parykker trekker også oppmerksomheten bort fra en sterk skuespillerprestasjon som barnehjemmets bestyrer, Hind Husseini. Pinto fyller Mirals søte og naive side, men fremstår et hakk for liten for rollen i de mer følelsesturbulente scenene.
Schnabel har mye historisk informasjon å formidle i fiksjonsfortellingen, men det oppleves stivt når Mirals romantiske interesse, den politiske aktivisten Hani, bruker daten deres til en langdryg historietime-monolog. Den er klart mer myntet på kinopublikummet enn Miral selv.
Distraherende er det også når rollefigurene veksler mellom arabisk, hebraisk og gebrokkent engelsk seg imellom.
«Miral» har i utgangspunktet en sterk personlig og politisk historie å fortelle, med severdige glimt, men kruttet forsvinner blant alle trådene og distraksjonene.
INGVILL DYBFEST DAHL