Ruth Lillegraven debuterte i 2005 med diktsamlingen «Store stygge dikt», og høstet mye ros.
Når hun nå skifter format, er det et mer nøkternt språk vi møter, i en sammensatt og utforskende fortelling.
Romanen stiller indirekte spørsmål rundt hva som egentlig gjør at det brister der vi burde stå hverandre aller nærmest, enten det er foreldre og barn eller søsken. At en datter lever et forholdsvis ensomt liv som prostituert, at en sønn velger å stikke av fra alle der hjemme og at en mor ikke helt finner det punktet der hun ikke strakk til for datteren, er gode utgangspunkt for en litterær fortelling. Gjennom flere fortellervinkler gjør Lillegraven en god jobb. Vi kommer tettere på alle karakterene, og tettere på svarene både de - og vi med dem - leter etter.
Store, verdensomfattende hendelser speiles i norsk hverdag gjennom mange tiår. Språket er tydelig, lett og innsiktsfullt observant.
Mest interessant er forholdet mellom Jacobs aldrende foreldrene Dagny og Jacob, i kjølvannet av krig og kjærlighet og hverdag. Og hvordan alle hemmelighetene ødelegger i lang tid fremover.
Jeg kunne ønsket meg en litt annen veksling i det dunkle og det åpenbare, noe forblir litt for tydelig forklarende, mens andre ting litt rotete.
Ikke å snakke om det som er viktig, og konsekvensene av det, er ikke et nytt og ubehandlet tema, men Lillegraven sprer det ganske elegant ut over mange tiår og skildrer reflektert hvilken dominoeffekt det kan få.
MARI NYMOEN NILSEN