Som i tidligere romaner konsentrerer Aminatta Forna seg om sin egen historiske arv som datter av en henrettet opposisjonspolitiker i Sierra Leone.
Men denne romanen kan leses som et bevis på at distanse til det selvbiografiske må til for å skape et skarpt litterært fokus.
Hovedpersonene lever, selv om de aldri har levd. Miljøskildringene er medrivende, og lokker leseren med seg med alle sanser. Som kjærlighetsfortelling utmerker den seg også, med sine skildringer av kjærlighetens umulige balanse:
Man kan ikke være både blomst og gartner i ett og samme forhold.
Psykologen Adrian drar fra det britiske livet sitt til en jobb i Sierra Leone, og skal arbeide med de grufulle etterdønningene av borgerkrigen. Der finner han en døende eldre mann som i boken blir jeg-fortelleren. Mannens beretninger om begjær, håpløshet, vanmakt og raseri vever inn stadig nye personer, som både hver for seg og i et komplekst mønster bygger en leseopplevelse av de sjeldne.
Overvekten av grusomme skjebner, tap og råskap gjør fortellingen mørk.
Da blir kontrastene til de vakre, nærmest selvlysende kjærlighetsskildringene desto bedre. Forfatteren eier en observasjonsevne utenom det vanlige, og formidler med stor detaljsikkerhet både diffuse menneskelige stemninger og ukjente landskap - på en nesten filmatisk måte. Bruken av presens rammer inn hovedpersonen Adrians retrospektive opplevelser, et grep som kan virke litt kunstig og anmassende.
Også slutten, for ikke å snakke om etterordet, kan virke litt forenklet og melodramatisk.
Men boken er en leseopplevelse av de sjeldne, og argumenterer for romantiske prinsipper:
Selv om kjærlighet ofte brynes mot vold, bedrag og mangel på personlig mot, er den menneskenes ypperste drivkraft på godt og vondt.
MAY GRETHE LERUM