(Tuba)
Det er hvitt og det har nisselue.
Puh, flere som begynner å få indieoverdose i norsk rock? Følelsen fester seg sterkere jo mer man spiller oslobandet Lukestars tredje opus. Det er fabelaktig spilt og utmerket produsert, mildt i uttrykket og tilsynelatende melodiøst - men det er til syvende og sist fattig på melodier.
De krysser et hektisk Arctic Monkeys-driv med eterisk kanadisk indielyd og topper det med falsettvokal som peker med stiv pekefinger på Sigur Ros. Dessverre er det også veldig ikke-groovy, og estetikken er langt inn i granskauen. Inderligheten bandet søker å uttrykke rører ingen nervetråder her i gården; «Taiga» føles primært som en velformulert søknad til neste års Nordic Music Prize.
BESTE LÅT: «Taiga»
THOMAS TALSETH