På sitt tredje album er Eva & The Heartmaker blitt en fremfusende popmaskin, et ekspresstog på vei mot alle nynnemuskler og alle radiostasjoner - like gjerne P4 og P1 som P3.
To nesten komisk kommersielle singler, «Mr. Tokyo» og «Signals», har beredt grunnen. «Dominoes» inneholder ett idiotsikkert kort til: Tittelkuttet. Disse tre sangene er, for å si det mildt, fantastisk popmusikk. Hva med resten?
«Dominoes» er så åttitalls at den lett kunne blitt parodisk. Synthene ljomer og bobler (det basale temaet i «Signals» må være et av de mest distinkte i sitt slag siden Van Halens «Jump»), Eva Weel Skrams stemme er gått fra sårbar og søt til sexy. Det er blitt sluppet en stor diskokule rett ned i hennes og partneren Thomas Stenersens musikk, og de er ute etter både Robyns og Donkeyboys publikum. Samt gjerne det samme publikumets foreldre i tillegg.
Balladene «Twenty-Four Something» og «Mysterious Ways» føles imidlertid litt pliktskyldige, og tekstene tåler ikke nærlesning. Det må et Goldfrapp-aktig mellomspill til for å redde «Gone In A Flash» fra å drukne i Harold Faltermeyer-sumpen.
Er noe gått tapt på veien? Fra den veslevoksent seriøse debuten «Behind Golden Frames» og via den nesten beatlesk varierte sjangerleken på «Let's Keep This Up Forever» (2009)? Svaret er ja. Rock-, soul-, country- og folktendensene, for eksempel.
Det gjør absolutt ingenting, så lenge materialet holder kvaliteten til de tre låtene du vet. Men det er i stor grad nettopp de tre sangene som bærer platen. Så ærlige må vi være. De er til gjengjeld så glitrende god skandipop at de får hele albumet til å virke bedre enn det egentlig er. Men bare i løpet av de innledende rundene i spilleren.
Tre toppnoteringer i løpet av 30 kjappe og utspekulerte minutter er tilstrekkelig. Men fire er selvfølgelig enda bedre. Og ikke for å være upatriotisk, men Robyn klarte faktisk fem hver på både «Body Talk 1» og oppfølgeren.
BESTE LÅT: «Signals»
MORTEN STÅLE NILSEN