Tøff kar, tøffe historier.
Jesse Jones (Jonas Tekeste) er utvilsomt årets mest omtalte hiphop-debutant, ettersom ryktene om hans nære kriminelle fortid har løpt fortere enn ordet om hans kunstneriske kvaliteter. Men de er der, de også.
Som rapper virker han mer ekte enn ekstremt dyktig. Dette er ikke et helt ukjent fenomen hos gangsta-rappere, men en av fallgrubene på debuten er at Jesse selv må stille seg i den tekniske skyggen av gjeste-rappere som Vinni, Tshawe og ikke minst Ken Ring. Men det er Jesse Jones' liv det handler om her, og der ligger også debutens aller sterkeste side.
En oppvekst i Groruddalen - nærmere bestemt det gamle problemområdet Haugenstua - har satt sine dype spor. Historiene hans om drabantbyhelvetet kan fort oppfattes som endimensjonale, men Jesse Jones har en filterløs og direkte tilnærming til faenskapen rundt seg som gjør ham merkelig troverdig, enten han spytter galle mot politiet, pusher dop, beskriver alle tapte drabantby-sjeler eller innrømmer at han har vært inne på tanken på å ta liv.
Produsent og beat-leverandør Tommy Tee har forsterket dysterheten med et mørkt og - spesielt i starten - overdrevent seigt lydbilde. Atmosfæren er tidvis så knugende at det hele tiden balanserer over mot overdosen. Akkurat der er den høye andelen gjester på albumet et genitrekk - det løser opp asfalt-monotonien og beriker det ferdige resultatet.
«12 blokker og 1 vei inn» blir aldri gnistrende god, men på sitt eget ærlige vis er den helt klart original.
BESTE LÅT: «Løper fra loven»
STEIN ØSTBØ