Syv år etter forrige filmsprell, er den godmodige traktoren tilbake i kinosalen. Dessverre er det ikke et kledelig format. «Gråtass får en ny venn» framstår som en barne-TV-episode strukket ut på lerret. Resultatet er tynt.
Gamlefar, Goggen og Grynet har det travelt på gården med å skremme vekk fugler i tillegg til å plukke bær og lage sang til det store markedet. Gråtass begynner å bli ensom på låven, og når han oppdager tegningene til et selvgående fugleskremsel i oppfinnermappen til Onkel Georg, får han ideen om en ny venn. Goggen tar agnet, og det eneste som kan hindre idyllen er de to dumme og slemme skraphandlerne som vil vise fram den levende traktoren for penger - og Gråtass' egen sjalusi.
Dette er etablerte, karikerte rollefigurer, og de behøver ikke vise mer dybde for at fortellingen skal fungere. Mer problematisk er det at filmen er blitt en oppskrudd symfoni av overtydelighet.
«Gråtass får en ny venn» kunne faktisk fungert som stumfilm. Det meste uttrykkes med de innstendige ansiktsuttrykkene kombinert med påfallende talende musikk. Den skifter pedagogisk riktig, men brutalt brått fra klipp til klipp: skummel dur til tyvene, triste toner til en sjalu Gråtass og lystig klimpring til fugleskremselets krumspring.
Slik blir de musikalske temaene gjentatt og gjentatt - og gjentatt. Det blir også sangen Gamlefar lager med Grynet. Den blir gjentatt så mange ganger at det bare er for barn og foreldre å hoppe nynnende rett i platebutikken.
Spesialeffektene er såpass lite spesielle at de like godt kunne vært droppet.
Når det er sagt: Dette er en fortelling med varme, om temaer som ensomhet, sjalusi og at det er galt å stjele. Filmen er også krydret med såpass mye velfungerende slapstick at de aller yngste vil kunne kose seg.
Litt eldre barn vil legge merke til at alle sporadiske grimaser og ablegøyer ikke dekker det spinkle skjelettet.
INGVILL DYBFEST DAHL