Jack Black spiller nok en gang i en film som er forelsket i Jack Black. Problemet er at forelskelsen er blind. I Rob Lettermans regi er Jonathan Swifts eventyr tygd på og spyttet ut som en bløt, broddløs smørje.
Black er Lemuel Gulliver, en ikke så ung ungdom som har jobbet i postrommet på avisen de siste ti årene. Der spiller han stort sett Guitar Hero og brygger på sin hemmelige forelskelse i reiseredaktøren Darcy (Amanda Peet).
Når han lurer til seg et oppdrag om å undersøke Bermuda-triangelet, ender han på mystisk vis opp i Lilleputtland.
Og fra å være en statusmessig miniatyr som ingen legger merke til, er Gulliver nå en kjempe ingen kan unngå å se.
Derfra og ut prøver Gulliver å finne på noe å gjøre i Lilleputtland. Og det han finner på er stort sett å være Jack Black: Det vil si å mumle halvmorsomme replikker strødd med «lame-ass» og «awsome», samt spontant å fremføre en sang eller to. Og å slukke en brann ved å urinere på den.
Der Black klarte å balansere komikken mot nerve i «The Holiday», gjør han ikke en gang et forsøk her. «Gullivers reiser» er selvfølgelig en helt annet type komedie, men den hadde hatt godt av strengere tøyler enn de som tas i bruk på kjempen Gulliver.
Referansene til film og popmusikk føles halvhjertede og overflødige, og virker mer som resultatet av en ukritisk idédrodling der absolutt alle innspill er dyttet inn i filmen, enn noe som tjener handlingen.
Du har sett det før. Forskjellen er bare at den gang lo du.
INGVILL DYBFEST DAHL