(Spoon Train / Tuba)
Ikke noe kimsing av folk hvis ambisjon det er å lage vakker musikk, takk. Einar Strays progindie har øyeblikk av ornamentert skjønnhet, og en utpreget kollektivistisk ånd. Stray spiller piano med Moddi, og dynamikken er noe av den samme.
Strykerne klager elegisk à la Godspeed You Black Emperor!, stemningen er nedpå som hos Lambchop (helt uten cowboyhatt), bruken av kvinnelig vokal og kor lukter Arcade Fire (vanskelig å unngå om dagen). Men Stray er mindre anstrengt eksentrisk enn Moddi - og bedre. Kommer han til å bli hørt over de brølende indiebarokk-barbarhordene?
I 2011 avhenger slikt av rene tilfeldigheter. Men dette er et bemerkelsesverdig debutalbum.
BESTE LÅT: «Beast»
MORTEN STÅLE NILSEN