(EMI)
Per Gessle er som et barn som kan emulere popmusikken han idoliserer fonetisk, men som ikke har noen forutsetning for å forstå den intellektuelt eller emosjonelt. Begjær, eufori, hjertesorg - dette er følelser han ikke skjønner ennå. Han kan bare etterligne lyden av dem.
Aldri er dette klarere enn når Gessle er en del av duoen Roxette. Den håpløse omgangen hans med det engelske språket bare forsterker følelsen av etterligning, mimikk og imitasjon.
Det har hendt at Roxette har triumfert på vilje alene. Marie Fredrikssons paradenummer «It Must Have Been Love» er unektelig en ganske deilig powerpastisj. Men Roxettes første album på ti år er et falsum forkledd som en popplate.
BESTE LÅT: «Speak To Me»
MORTEN STÅLE NILSEN