(Turnstige / VME)
Super Furry Animals-vokalistens tredje soloalbum burde vært nok en samling av jublende kreativt overskudd og spektakulær nynnbar popglede. I stedet har waliseren ramlet ned i et grumsete hull av vassen easy listening og tam resepsjon-bossanova.
Tekstene glimter tidvis av poetisk melankolsk hverdagsfjas, slik bare Rhys mestrer, men høres generelt ut som de er gulpet opp mens de ble spilt inn. Noe låtene også sliter med.
For selv om albumet åpner lovende som en lettbent gjenoppvåkning av lett trip hop, nærmer det seg fort det fullstendig idiotisk naive, og felles av samme problem som hotellsjampo: tilpasset alle hårtyper, og passer dermed ingen spesielt bra.
BESTE LÅT: Christopher Columbus
TOR MARTIN BØE