(Universal)
Polly Jean Harvey har lenge vært den typen artist man ikke bør si høyt at man misliker. I likhet med for eksempel Nick Cave og Madrugada nyter hun en status mange musikkelskere forbinder med en slags objektiv kvalitet.
Det vil si at hun byr på «råskap», «mørke», et «eget univers» - gjerne med mye «smerte» i seg. Trassig alternativisme. Klagesang. Bluesgitarer med fuzz.
Fine ting det - en stund. Men det blir jo trøttsomt og klisjépreget etter hvert også. Og PJ Harvey gjorde alt dette så bra på sine første tre plater at det var på høy tid å bevege seg videre mot noe mer sofistikert.
På «Stories From The City, Stories From The Sea» (2000) gjorde hun endelig dét, på utmerket vis. Men den påfølgende «Uh Huh Her» (2004) var bare sur, og rekk opp hånden den som spiller den forpinte pianoplaten «White Chalk» (2007) av egen fri vilje.
«Let England Shake» er andre boller, dog. Det er PJs mest varierte plate siden «To Bring You My Love» (1995). Og hennes mest gripende og smakfullt arrangerte til dags dato.
Men om den rent musikalsk er en utstrakt hånd til oss sarte, trenger ingen fans å frykte at PJ har «solgt ut» eller noe slikt - hun er fortsatt både ram og besk; platen er tross alt et bitende oppgjør med England som samfunn og ikke minst som krigførende nasjon.
Forskjellen er at det er utelukkende skjønn musikk hun tonsetter refsingen med. Ikke styggvakker, men vakker. Låtene puster fritt. Som på «White Chalk» er det mye falsett, organisk instrumentering og et nærmest maritimt lydbilde, men «Let England Shake» føles svømmedyktig der forgjengeren ga en distinkt drukningsfornemmelse. Aller diggest: Den porøse gitarlyden.
PJ viser seg også som en kulturelt bevisst borger når hun serverer kritikk av hjemlandet med det mest britisklydende albumet hun har laget. Tidligere har indiefiltrert amerikansk blues vært hennes grunnstamme, men det er dramatisk britisk folkrock som er den blå tråden gjennom denne lyrisk blodrøde musikken.
Hun formidler både elsk og hat, på et vis som er vanskelig å hate og lett å elske.
BESTE LÅT: «The Words That Maketh Murder»
THOMAS TALSETH