Vi stiftet først bekjentskap med ham i 2003 med den like selvutleverende, men på alle måter mer uferdige filmen «Gunnar Goes Comfortable», der han så å si på selvmordets rand reflekterte over meningen med livet.
Denne gangen tar han et grunnleggende oppgjør med eget middelklasseliv. I øyene til koptiske eremittmunker i et kloster i Sahara ser han mer liv enn hos noen andre, særlig hos seg selv.
Så Gunnar drar på leting etter Gunnar - og kanskje Gud, midt ut i sandødet. På slep har han filmgjengen sin: Produsent, lydmann, fotograf. Og alle blir en del av Gunnars prosjekt. Det virker forøvrig som absolutt alle rundt Gunnar blir del av Gunnars prosjekt, enten de vil eller ikke. Sånn sett fremstår han litt som en filmens Knausgård. Dog adkillig morsommere enn sin boklige åndbror.
Det blir en dypt alvorlig reise, en lang reise og en vidtfavnende reise, som beveger seg friksjonsfritt mellom eksistensialistisk søken og bruklige banaliteter.
Problemet er at sluttproduktet blir ørlite for magert: Man savner mer refleksjon enn Gunnar og hans crew kan gi. Og kanskje hadde han hatt bruk for en inngripende og ikke fullt så deprimert produsent for å samle fokus noe mer.
Det er dog overhode ingen tvil om at Gunnars filmprosjekt er noe helt enestående. Og at det har adskillig allmenn interesse, uansett hvor privat det måtte være.
JON SELÅS