Vi gjenfinner mannen som elsket Yngve, altså Tore Renbergs romanfigur Jarle Klepp, i Bergen i 1997. Han
er nå en skittviktig litteraturvitenskapsstudent, så full av seg selv som bare unge, pompøse menn kan være.
«Full» i andre betydninger av ordet også: Ravende samtaler med med-studenter på kroa fyller kveldene, og han våkner opp om morgenene i en stor, slitt og overfylt leilighet med kjæresten Herdis ved siden av seg på sofaen. På TVen ruller bilder fra Prinsesse Dianas begravelse. Snobben Klepp hever seg selvsagt langt over den kollektive sorgen. Så rammes den koselige tilværelsen hans av maretittet. Et barn. En syv år gammel datter han ikke visste han var ansvarlig for, unnfanget i fylla i film nummer én. Nå kommer hun på besøk til Bergen, og Jarle Klepp har én uke på seg til å bli et voksent, ansvarlig menneske. Det går sånn passe.
Suksessen «Mannen som elsket Yngve» (2008) var en vellykket generasjonsfortelling, trass i at moter og musikksmak virket å ha kommet fem år senere til Stavanger enn til andre byer i landet. «Jeg reiser alene», basert på boken «Charlotte Isabel Hansen» (2008), vil ikke ha samme slagkraft i så måte. (Igjen er de popkulturelle markørene merkelig på etterskudd:
Disse folkene hører på The Pixies og The Smiths 10 år etter disse bandenes velmaktsdager. Et utslag av «de gamle unges
» tendens til å ikke finne seg til rette i
sin egen tid?).
Det er blitt en overraskende annerledes film, med en helt annen, mye roligere energi enn den første. En karakterstudie og dannelseshistorie, i overveiende
grad ribbet for dramatikk og «handling». I Rolf Kristian Larsen har Jarle Klepp den beste vennen han noen gang kunne
få. Der han i «Mannen som elsket Yngve» kunne flyte på naturlig sjarm, er dette en rolle som krever en annen type tilstedeværelse. Det går bra. Syvåringen, Amina
Eleonora Bergrem, er dessuten et funn. Kameraet elsker henne, og går stadig vekk nært på det yndige, sjelfulle ansiktet. Renberg har en dragning mot det kokett søte, og det er mindre å le av her enn i den forrige filmen (hipsterprofessoren Robert Göteborg besørger det meste av gjøglingen).
En film av mange små gleder er det likevel. De færreste vil bli skuffet.
MORTEN STÅLE NILSEN