Det er formidabel oppmerksomhet rundt britiske James Blake (22) akkurat nå. Det er gode grunner til det.
Øya-klare Blake har blitt hypet som det neste store. Spørsmålet er hva slags neste store han skal bli.
DJ-en har noen praktfulle sjangersøkende EP-er bak seg, der den foraktelig fintfølende mellomgulvtolkningen av Feists «Limit To Your Love» er 22-åringen på sitt mest kommersielle og konvensjonelle. Og den er, når den brytes ned, heller
ikke særlig konvensjonell med sin lave bass, automatgeværrytme og maskinelt behandlede vokal.
Plassert sånn noenlunde i midten på platen er den derimot perfekt som motvekt til det skjøre, sakrale og søkende som gjør at man nesten ikke våger å puste. Blakes debutalbum er en plate som sirkler inn sjangergrenser, men som egentlig ikke hører hjemme i noe kjent univers. Det er stillstanden kjent fra folkartister som Damien Jurado og Bon Iver, syntetisert med troen på vokal og repetisjon som bærende og eneste teknikk. Ikke ulikt den delvis usammenlignbare Antony Hegarty. Best summert i låten «The Wilhelm Scream», der oppkuttet dobbeltvokal forgjeves prøver å fange beaten - noe som gjør klimaks til et forunderlig estetisk, lavmælt spetakkel.
Helt fra starten som en seig dubstep i Burial-klassen, som rimelig snart skråner rett ut i et avsidesliggende sted der det eneste som høres er Blakes vocoderbehandlede stemme, er det åpenbart at dette er noe spesielt. Men er det dekonstruksjon eller kunsten å leve et vilt og syntetisk liv? Et viktig moment innenfor minimalismen er ikke bare hva man tar med, men også hva man velger bort. James Blake velger bort nesten alt - og er i sin esoterisk stille skjønnhet
dubstepsvaret på Apple.
Det virker som om det ikke er en tone, en lyd eller et skurr på platen som ikke er nøye tilmålt, tilskåret og plassert nøyaktig på dette stedet. Denne uforskammede perfeksjonismen vil for noen gjøre platen plagsom og tilgjort utilgjengelig. Men for alle andre er det åpenbart at det neste store er lyden av nesten ingenting. For størst av alt er stillheten.
BESTE LÅT: «The Wilhelm Scream»
TOR MARTIN BØE