Jack White, fra nå oppløste The White Stripes, lokket et av 2000-tallets beste album, uansett sjanger, ut av countrysangerinnen Loretta Lynn i 2004 («Van Lear Rose»). Så det var grunn til å glede seg når han kastet blikket mot rockabillypionerinnen Wanda Jackson (73).
Men akk. Så moro har Wanda og (sikkert spesielt) Jack hatt det, at platen mest av alt er blitt ganske tøysete. At Jacksons umiskjennelig brokete, «kvalte» stemme er en smule redusert, hadde vi kunnet leve med. Men at White så til de grader er gått over bord i produksjonslekegrinden, er egentlig ganske sjokkerende.
Og så han, liksom - som i de siste årene har virket nesten grettent puristisk. «The Party Ain't Over» er femtitallsretro på Grünerløkka-vis: Akkurat litt for glorete og selvbevisst og sjokkrosa kitschy.Ta Harlan Howards «Busted», for
eksempel. Her høres den fenkle countryvisen ut som et sirkus som ankommer byen.
Det er regissør Whites gjallende, hyperaktive femtitallsmusikal, dette her, og Wanda Jackson selv blir borte i scenografien. Og trenger Wanda å tolke The Andrews Sisters' «Rum And Coca-Cola» i 2011? Nei, selvsagt ikke. Sprøtt at White ikke forsto det.
BESTE LÅT: «Dust On The Bible»
MORTEN STÅLE NILSEN