Hvordan regissør Darren Aranofsky hypnotiserer nesten uten at du merker det, gikk opp for meg et godt stykke ut i «Black Swan». Hovedpersonen, den tilknappede, psykisk ustabile ballerinaen Nina (Portman), får et uventet besøk på døren hjemme av sin rivalinne, hennes rake motsetning: Den selvsikre og seksuelt utagerende Lily. I det Nina åpner døren og Lily slår opp sitt bredeste smil, kikket jeg meg forvirret rundt, og lo småhysterisk. Det føltes nemlig som om Lily kom rett inn fra en helt annen film, for så effektivt er vi blitt ført inn i Ninas verden.
I beinhard konkurranse med andre får hun sitt livs rolle, den som Odette i Tsjajkovskijs «Svanesjøen». Men rollen er todelt - og krever at jomfruelige, kontrollerte Nina også graver etter sine mørke, seksuelle sider for å bli svanens onde, tvilling: Odele, den sorte svane. For, som oppsetningens arrogante regissør Thomas manisk gjentar: «Å opptre handler ikke kun om kontroll - det handler om å slippe alle hemninger». Hvor mye er man villig til å ofre for perfeksjon? Er selvødeleggelse et nødvendig onde for å skape kunst?
Paranoia og galskap
Det er spørsmål som kickstarter en foruroligende, mørk visuell «tour de force» av paranoia, selvhat og galskap. En reise som konstant utfordrer: Om det vi ser er virkelig eller bare eksisterer inne i Ninas hode, får vi ikke svar på, men alt hun gjør tvinger Aranofsky oss til å bli med på. Nina er den upålitelige forteller vi ser alt gjennom. Kameraet følger henne klaustrofobisk tett på, forfra og bakfra, og Portman kanaliserer uhyggen presist med sin skjøre, nevrotiske rolletolkning, som et jaget rådyr i skogen.
«Black Swan» er beskrevet som en thriller, men Aranofsky låner fra mestere som Hitchcock, Lynch og Kubrick med sjangeroverskridende bravur. Selv reinspikket B-skrekkfilm-estetikk får han til å fungere. Ambisjonene kan til tider virke voldsomme, men «Black Swan» er en film du definitivt ikke stiller deg likegyldig til.
ØYSTEIN DAVID JOHANSEN