Det handler om en liten pike på vei bort fra sin elskede far, tiden hennes på et barnehjem, frem til hun blir adoptert bort.
Det er et følsomt, klokt, rørende, trist, varmt og meget, meget intelligent blikk på en barneskjebne, inntrengende fortalt fra jentas eget ståsted. Det er også befriende fritt for ondskap og andre stereotypier.
Man vet ikke hvorfor hun blir adoptert bort; det bare antydes, med et par alternativer. Uansett er det viktigste at hun følelsesmessig mister sitt eksistensielle fotfeste. Hun kjemper mot alt som rammer henne: Uvissheten, løgnene, kravet om å tilpasse seg. Men samtidig vokser hun også som menneske; hun er en utpreget ressursterk «overlever». Derfor ser hun også alt som skjer med henne - og andre.
Filmen skal forøvrig være bygget på bruddstykker av regissørens egne minner; hun ble selv adoptert fra Korea til Frankrike som liten.
Så la deg ikke stoppe av at dette er en «liten» og koreansk film.
For den er nydelig. Rett og slett.
JON SELÅS