Per Flys siste regisprell har i motsetning til den realistiske trilogien «Arven» var en del av, et eksotisk og drømmende preg. Og det handler jo nettopp om en drøm. For etter å ha drømt om en mann, møter Richters rollefigur, motefotografen med det kafkaske kallenavnet «K», ham plutselig i virkeligheten. Fascinasjonen får den gifte småbarnsmoren til å forfølge ham, forføre ham og forelske seg.
Historien akselererer skremmende fort fra det som virker spennende, forbudt og skjebnebestemt til riv ruskende besettelse. Denne er fysisk vond å se på, spesielt når K nedverdiger seg til å trygle om et knull i kjelleren på arbeidsplassen hans, mens mannen for hvert støt minner om at han må løpe på jobb. Richter maner uunngåelig fram minner om Glen Close i «Farlig begjær» der hun ender skrikende med kjøkkenkniven.
Visuelt sett er filmen ytterst selvbevisst, stilsikker og en opplevelse å se på. Men den lekre estetikken ender med å stjele fokus fra fortellingen. Problemet er at vi aldri helt forstår K. som dumper mann og barn brutalt og kaster karriere og verdighet på baugen for å få utløp for tomt begjær og bli redusert til en utilregnelig stalker.
Men det er vel også poenget. At vi ikke kan forstå hva som driver andre. Eller hvordan savn i drømme smelter sammen med savn i virkelighet.
I sin repetisjon av enkelte scener og elementer, blir filmen selv som en déjà vu-opplevelse: Som noe vi kanskje tror vi kjenner igjen likevel.
Resultatet er fiffig, men litt for overflateflott.
INGVILL DYBFEST DAHL