Burlesque er en gammelmodig og (ideelt sett) frodig underholdningsform med et sammensurium av ingredienser, hvorav avkledde, dansende damer uansett og alltid er vesentlig. (Men kall det for all del ikke noe så forferdelig platt og simpelt som stripping!)
Tenk Paris eller Berlin, tenk «de glade 20-årene», teater og cabaret, plysj og flosshatter, vellevende menn med sigar og pjoltere og utsikter til raske nyp. Og stjerneambisiøse, noe huløyde ungpiker på scenen, som fremfører dristige og antydende sanger og danser. Men alltid beholder en tynn g-strengs-illusjon om en slags urørlig prektighet.
Noe sånn.
Her er det sangeren Christina Aguilera som spiller den (i denne sjangeren) helt nødvendige uskyldige ungjenta fra landet, som havner i storbyen og dras med alt sitt talent mot en nokså tvilsom klubb på Sunset Strip i LA.
Innehaveren er Cher, klubben er truet av konkurs, den unge jenta blir håpet. Det dukker opp et nødtøftig trekantdrama - og gjett om det går godt til slutt? Det skal vi ikke røpe her¿
Christina Aguilera kan definitivt synge. Cher, hvis kosmetiske totalbehandling nå snart må nære seg balsamering, kan både synge og være sjarmerende. Stanley Tucci er en glimrende skuespiller, her som überhomofil scenemester.
Scener og kostymer og musikk og foto er gjennomført. Det finnes kostelige replikkvekslinger. Så ta, svært gjerne, denne seansen for akkurat dette: Et moralsk gjennomvasket og prippent oppstivet glansbilde av en ganske så tvilsom bransje, dog solid gjennomarbeidet og med til dels morsomme mennesker.
Men skal man være helt ærlig og reflekter - hvilket da kanskje ikke er nødvendig - er det mye latterlig her. En intim klubb, som blir en showhangar i tråd med utviklingen, for eksempel. Et manus som er så etter formelen at det nesten er pinlig. At filmen aldri slutter i tide.
Helt åpenbart har filmskaperne ønsket å lage en ny «Cabaret» (1972) eller «Chicago» (2002). Det går ikke - på noe vis. Men, altså, likevel, godt underholdende.
JON SELÅS