Regissør Debra Granik dykker dypt inn i verste white-trash-land og viser en ekstrem virkelighet uten å karikere den.
Jennifer Lawrence spiller 17-årige Ree, som fungerer som forsørger for to småsøsken og en mor som mentalt har gått i lås. Problemene begynner likevel ikke på alvor før faren, som har sittet inne for metamfetaminproduksjon, setter eiendommen de bor på som sikkerhet for egen kausjon. Når han så forsvinner, blir det opp til Ree å forsøke å forhindre at resten av familien ikke blir kastet ut fra hjemmet sitt.
Lever faren må hun få ham til rettsmøtet. Er han død må hun bevise det. Jakten fører Ree til noen på alle måter mørke steder ved Ozark-fjellene i Missouri. For å lykkes må hun bryte de uskrevne reglene blant folket i området, og tøye blodsbåndene i det som fremstår som et innavl-eldorado til bristepunktet - og over.
Filmen er basert på romanen av Daniel Woodrell ved samme navn, i en sjanger forfatteren selv har kalt «country noir».
Fortellingen er ikke uten bluss av varme. Småsøsknene til Ree leker ubekymret, folk samles og spiller bluegrass-musikk i stua og enkelte strekker ut en hjelpende hånd. Det balanserer en fargefattig fotografering og filmfortellingens kalde tone.
Granik gir oss tid til å ta inn scener av natur, langsom lek og vasking av hår, samtidig som hun beholder nerven i historien. Vi vil hele tiden, i likhet med Ree, videre, men møter motstand.
Ree er et mysterium i seg selv. Slik Lawrence tolker rollen lurer vi på hva som ligger bak hennes sterke besluttsomhet, men vi tviler ikke på henne et øyeblikk. Hun er ektefølt rå i en brysk virkelighet.
«Winter's Bone» er tragedie, brutalitet og desperasjon. Men Lawrence makter å formidle en styrke og et pågangsmot midt i møkka som gjør at håpet skinner gjennom - uten at det noen gang blir sentimentalt.
Filmen er forferdelig. Forferdelig bra.
PS! Tirsdag ble det klart at «Winter's Bone» er nominert til fire Oscar-priser, blant annet for beste film og beste kvinnelige hovedrolle.
INGVILL DYBFEST DAHL