Brått gikk luften ut av ballongen. Til tross for mer enn hederlig innsats fra Trond Espen Seims side, så er «Svarte får» en blodfattig affære preget av tung replikkføring, ledende og dramatisk musikk og forutsigbar handling. Selv samleiescenen mellom Seim og Lene Nystrøm mangler erotisk gnist.
Når det er sagt, så fungerer samspillet mellom detektiven og kjæresten Kristin (Aqua-Lene) helt greit. Det er ikke deres troverdighet det står på. Ei heller det nesten gammelekteskapelige forholdet mellom Veum og etterforsker Hamre (Bjørn Floberg).
Problemet er at manuset fortoner seg som en samling gjennomtygde replikker fra de tidligere Veum-filmene. Plottet fra Gunnar Staalesens opprinnelig roman er naturlig nok krystet sammen til en ny materie. Men i denne runden går mye av spenningen tapt.
Handlingen spinner rundt søsteren til Veums kjæreste. Søsteren er prostituert, og gjennom henne oppdages lyssky handlinger som dopsmugling, hallikvirksomhet og annen kriminell aktivitet. Men selv den svenske regissøren Stephan Apelgren, (Wallander-serien), får ikke historien til å henge godt nok sammen. Enkelte actionscener har sprut, men stort sett er dette merkelig tamt til Veum å være. Eller så er det undertegnede som simpelthen har nådd Varg-veggen.
BORGHILD MAALAND