80-årige Robert Duvall leder an i dette underfundige og lune dramaet hvor rollen som byens einstøing, omgitt av skremselshistorier, peker tilbake til filmdebuten hans i «Drep ikke en sangfugl» fra 1962.
Fortellingen spinnes rundt eremitten Felix Bush som, etter å ha hørt om en bekjents død av alderdom, bestemmer seg for å holde sitt eget gravøl mens han fremdeles er i live. Handlingen er basert på en vandrehistorie, fra tiden da «urban legends» strengt tatt var rurale, om Felix Breazeale som samlet en stor mengde mennesker til, og deltok i, sin egen begravelsesfest i Tennessee i 1938.
Det er nesten så «Get Low» kunne vært anmeldt med to ord: Robert Duvall. Veteranen gløder behersket som det introverte skjeggtrollet som gradvis avdekker historien fra fortiden. Som møblene Felix lager, hogger, pusser og polerer Duvall rollefiguren mens vi får se alle lag, og til slutt den flaten han vil vise oss.
Sissy Spacek spriter opp som en mystisk tidligere flamme, mens Bill Murray lokker frem latter som begravelsesagenten Frank Quinn. Han frykter at alt for få i byen dør, og griper sjansen til å få tak i Bush' bugnende seddelbunke med begge hender. Murray balanserer nok en gang komikk og tragikk i én rollefigur, uten at det ene overdøver det andre.
Lucas Black spiller Quinns sympatiske medarbeider, og fungerer som moralsk samvittighet for både ham og Felix - uten å virke formanende.
Mysteriet ligger i hva som egentlig er Felix' historie, blant alle legendene. På veien til sannheten plumper filmen til tider ned i ukledelig bløt sentimentalitet, spesielt i sluttscenen.
Men hovedtonen i filmen er sober og lun. Og den blir stående som en finurlig beretning om det tragiske i livet og det komiske i døden.
INGVILL DYBFEST DAHL