Det som først ligger an til å bli nok en film om populærkulturens favorittkarakter i øyeblikket - den livsudyktige mannen, fortapt i verden - utvikler seg heldigvis til noe større. Nemlig en film om mannlig vennskap.
Den kommer komplett med mye svette og mange tårer, samt kilovis med utrent, hårete kjøtt og nok penis til de 10 neste Judd Apatow-filmene.
Denne dokumentaren om broderfolket vi vel kjenner dårligst - den finske mannen, antatt mer lukket enn selv den norske - utspiller seg altså i saunaen, angivelig stedet der selv den stauteste bryter sammen og innrømmer hvordan han egentlig har det. Finnen er oppdratt til å «tie og drikke», får vi vite, og vi får hverdagstragiske livshistorier om eks-koner og manglende kontakt med egne barn.
Men vi får også treffe mannen hvis beste venn er en bjørn, og et kjapt møte med han som tar sin sauna i en nedlagt telefonkiosk på bygda.
Filmen føles smått enestående i sitt slag, selv om det primært er settingen som utgjør den originale vrien. Noen av scenene føles nødvendigvis litt orkestrerte. Slutten er akkurat passe kort, og akkurat tilstrekkelig heftig og begeistret.
Forfilmen, Ruben Östlunds elleve minutter lange «Hendelse ved bank» - et klønete bankran som sett gjennom et mobiltelefonkamera (én tagning, ett kamera) -- er en betydelig tilleggsattraksjon. Östlund er kanskje den eneste arbeidende regissøren i Skandinavia i dag som snuser på noe genuint genialt, noe nytt, noe som bare kan gjøres - men som de færreste har gjort - i filmmediet.
Den skjerper så til de grader appetitten for hans kommende langfilm, «Play».
MORTEN STÅLE NILSEN