Dyster referanseinflasjon.
OK, så er den Hove-aktuelle londonjenta allerede utpekt som det største siden Patti Smith av en viss Eno, og hun kunne fint vært storyboardet på en blekt belyst klubb av Tarantino. Og det er muligens lite oppfinnsomt å kalle 28-åringen en femme fatalistisk Nick Cave (hun har turnert med Grinderman) - eller en mer sensuell og søkende versjon av PJ Harvey (de har samme produsent).
Men de medrivende og tremolodrevne historiene hennes, så mørkt arrangerte at de ikke en gang tåler dagslyset midtvinters på Jan Mayen, har noe mer enn bare referanser i seg. Selv om det fort blir i overkant med passasjer om tilfeldig begjær og sjelelig overdragelse, uavhengig av horn og hale.
BESTE LÅT: «Morning Light»
TOR MARTIN BØE