Uglade gutter.
Debutalbumet fra 2009, det grenseløst patetisk titulerte «To Lose My Life...», besto av 11 mislykkede forsøk på å omskrive Joy Divisions «Transmission».
På «Ritual» låter britiske White Lies mer som åttitallets mest vindsvøpte fanfaremakere: Ultravox. Slikt er under normale omstendigheter ikke et skritt i retning. Men det er mer i tråd med bandets reelle talenter.
Det er depperock for gjørmete festivalområder: En bløtkakefest av pseudograndiose synthmelodilinjer, boblende bass og rigid, stringent trommespill.
Vokalen er messende, komisk goth-operatisk. Tekstene er «fremmedgjorte» klisjékataloger - det ravende, uglade nonsens. Ingen i dette bandet kommer noensinne til å ta livet av seg.
Så hvorfor i all verden skal vi tro på dem?
Melodiene og arrangementene er bedre enn forrige gang. «Ritual» vil ha en viss appell til spesielt humørløse The Killers-fans og folk som mener at Interpol er et fremsynt rockforetak.
Men kulden klinger hult. «Ritual» føles langt mer tom og ørkesløs enn den eksistensen White Lies så dødsromantisk påberoper seg å besynge.
BESTE LÅT: «Bigger Than Us»
MORTEN STÅLE NILSEN