Det kan virke som om indiefavorittene fra Portland lenge har kjempet med egen forkjærlighet for konsepter og redselen for ikke å ha nok dybde og lyttemotstand. Tross alt deler bandet navn med en mislykket palassrevolusjon i St. Petersburg tidlig på 1800-tallet.
Forrige plate, pretensiøse «The Hazards of Love» må kunne kalles et like mislykket forsøk på folkrockoperarevolusjon, som få andre enn vokalist og låtskriver Colin Meloy orket å høre mye på. Nå marsjeres det i motsatt retning, og årets utgivelse omtales av bandet konsekvent som «enkel».
I folkrockernes referanseunivers innebærer forenklingen melodier og arrangementer som refererer til både Springsteen, Neil Young og R.E.M. - og en platetittel som åpenlyst hyller The Smiths' 25 år gamle klassiker.
Lyden er landlig og idyllisk, pastoralsk spilt inn som den er i Meloys låve, og flommer over av overskudd og skremmende fengende melodier dreid rundt radiovennlig roots og folk.
«Calamity Song» er for eksempel den beste låten Michael Stipe aldri har spilt inn, mens «Down By The Water» er et møte mellom springsteensk munnspill, R.E.M.s stalkerhit «The One I Love» og kupønkerne Rank And File.
Slik kan man fortsette å trekke paralleller låt for låt. Platen føles, etter hvert som man lytter, som et coveralbum der man ikke helt klarer å skru det indre øret til hvilken låt som blir covret, men der melodiene er betraktelig bedre enn den eventuelle originalen.
Det hjelper selvsagt at americana-crossover Gillian Welch og R.E.M.-gitarist Peter Buck er hjertelig til stede, og at Meloys ord er på nivå med store amerikanske forfattere.
Setningskabaler av typen «All dolled up in gabardine / The last flashing lee to appear nineteen» toppes av mesterstykket å få «bonhomme bone-drab» til å rime på «chewable ambien tab».
For selv om platen er enkel, er den ikke lettvint. Men kvintettens enkleste plate er lett deres beste.
BESTE LÅT: «Calamity Song»
TOR MARTIN BØE