Man ser jo en slags horrorfilm. Man ser jo at skuespillere forsøker å fremstille noen roller, man ser oppladbare driller som drapsvåpen, noen «døde» som ikke har puls men puster og spyr svart olje, man hører «skummel» musikk, man skimter noe få «bø!-opplevelser».
Men ingenting henger sammen; overdrivelsene er lammende usannsynlige; de «normale» rollene greier ikke å fremsi sine replikker uten en stivhet usett i norsk film siden 70-tallet; de zombi-inspirerte avartene er ubestemmelige og direkte latterlige. Det hviler en fortvilet rådvillhet over hele prosjektet (som er norsk men har franske regissører) som gjør filmen totalt ubehjelpelig og tilsvarende håpløs. Og verst: Filmen er strabasiøst blottet for humor.
Man aner jo at dette er et, forsåvidt, energisk sjangerforsøk. Det mangler ikke på referanser, verken til rådende splatterforbilder eller skrekksusjetter (som «Ringu» og «Saw»-serien, eller «Blair Witch», for den saks skyld). Problemet er bare at i den grad de nevnte filmene et stykke på vei lykkes, så er det fordi de greier å skape sitt eget univers - en slags egenskapt surrealisme. «Mørke sjeler» vasser bare rundt i et traurig norsk sosialdemokrati, uten å løfte seg selv bort fra noe som helst. Det mangler i grunnen bare at Jørgen Kosmo dukker opp i billedkanten med brune sko og grå dress og sier u-hu.
«Mørke sjeler» skal ha vunnet utenlandske priser på en del festivaler. Hvordan dét er mulig, aner ikke jeg - bortsett fra, kanskje, at «utlandet» oppfatter nordmenn som komplette idioter.
Mest håpløst siden berømmelige «Dis» (1994)? Tett, tett på i alle fall!
JON SELÅS