Se bort fra den solfylte, tilsynelatende glatte innpakningen: «Easy A» er langt smartere enn den gir ut seg for å være: En skarp og leken lekse i selvrespekt for facebook-generasjonen.
Munnrappe Olive er i sine egne øyne en grå mus som har lite spennende å rapportere etter helgen. Da hun overfor bestevenninnen Rhi drar en nødløgn om at hun faktisk har vært på date og at hun faktisk hadde sex - baller ting på seg mer enn hva godt er.
Skolens kristne moralvokter Marianne overhører det hele - og vips har ryktebørsen forvandlet henne til skolens erketispe (i mangel av en god oversettelse for "slut". ).
I stedet for å bukke under, omfavner i stedet Olive ryktene og peker nese til hyklerne ved å skape seg et vampete alterego. Villig hjelper hun skolens credsøkende gutter som stiller seg i kø - med kreativ betaling - for at Olive skal si at hun har hatt sex med dem. Aldri har hun fått mer oppmerksomhet.
Premissene kan nok virke noe søkte for en norsk ungdom: Så sjokkerende er det vel knapt at en 17-åring mister dyden, eller at en annen er homofil? Vel. Dette noe hysteriske utgangspunkt glemmer man straks man blir kjent med Olive, spilt av en fremragende Emma Stone. Måten hun spytter ut den hypersmarte, referansetette dialogen på er overbevisende, og ikke én gang i løpet av filmen mistenker vi at det hele stammer fra skrivebordet til en 33-årig mann. Hun er vittig og frekk, men alltid med hjertet på riktig sted.
Regien er full av snurrige overdrivelser : Da Olive og hennes homofile kamerat Brandon later som de har sex på en stappfull fest - følger det hyperaktive kameraet festdeltakere som på rekke og rad står utenfor nøkkelhullet og gisper «oh my god»! Man har ikke klart å styre unna alle de sedvanlige high school-stereotypene. Voksenkarakterene derimot, uberliberale eks-hippieforeldre og patetiske undervisningsinspektører er så elskelig portrettert at vi nesten ønsker oss en egen film med dem.
Filmen har et mektig underholdende driv, her refereres det like lekent til Nigel Hawthornes 1800-tallsroman «The Scarlett letter» som til John Hughes 80-tallskomedier «Breakfast Club» og Pretty In Pink. Det totale fraværet av moralpreken er befriende - og må jeg si, ganske uventet fra en amerikansk ungdomsfilm med som promiskuitet, religion og gruppepress på timeplanen.
«Easy A» er den mest forfriskende intelligente ungdomskomedien jeg har sett på flere år, men var du 17 og elsket «Clueless» i 95, 26 og digget «Mean Girls» i 2004, skulle det ikke forundre meg om at du som 32 åring også vil omfavne «Easy A» i 2011.
ØYSTEIN DAVID JOHANSEN